kari anne i den trange hvite genseren og med de store

Smuler er også brød sa Mr.A og førte tungen over brødfjøla

rart noen ganger, åssen livet er hva det har vært selv om det egentlig ikke er det lenger. ikke klatrer du høyt opp i bjerka og føler vinden utfordre taket ditt i den kjukkeste grena der oppe på toppen. der du ser alt ovenifra. de som skyter kanonball og klinker med kuler. han som tørker snørret under nesa etter å ha tapt sin siste femøring på stikka. verden er er ikke lenger den der du ringer på døra og spør om ikke knut kan komme ut og leke. eller er den det? jeg vil gjerne ha noen å leke med, men i den siste turen på bmx-en så var det noe som forsvant. tv-spillet var ikke lenger noe magisk som utvidet trollverdenen en befant seg i. hjertet banker ikke som når jeg så kari anne i den trange hvite genseren og med de store brune øynene, men det banker. banker for hva da? hvor skal du, hvor er du på vei henn? så ser jeg at ting henger sammen og jeg klarer et øyeblikk å se meg selv utenifra, men ikke nok til å se hva som gir meg den gleden. den gleden jeg hadde når jeg og bestekompisen kappløp hjem fra bensinstasjonen. eller den spenningen det var å sette seg inn i et bilvrak å late som om man kunne kjøre den. ja, for hvis den hadde nøkler i, så kunne den jo ha starta! lukten av sneiper på asfalten som var altfor små til å kunne tenne på. frykten av lynets gule jammer på himmelen. kriblingen i mellomgulvet når du trodde at nå skjer det, nå skal jeg kysse henne. jeg stapper i en ny snus, åpner en øl og tenker: da jeg bare lekte og følte meg som en del av noe uforklarlig, er ikke det en bedre verden enn en verden der jeg ser hvorfor jeg er lei meg og at alt betyr noe, at det er valg og eksistens det dreier seg om? så hører jeg karlsen sier: "han er en utadvendt person med humør og allltid blid. en person vi kan komme til høre mye i fra". da legger det seg en tåke over mine tanker, blå øyne blir blanke og jeg tenker: "sånn kunne vel jeg også vært".