I ilden og asken bakenfor det ytre
er det ingen plass å gjemme seg
bøyde mitt hode i unnvikelsens øyeblikk
uten muskler balanserte hun min nakke
det var flere veier
men ingen var utenom
den som løftet min hake med pekefingerens kraft
i krattet og i bakkene er det tungt være
uten en som gir deg det du ikke orker å bære
det er ikke alt som blir sett om det er mørkt eller lyst
i fallet stoppet hun blodets vonde dunk
som ustanselig hamret der det gjorde mest vondt
smeikte meg mildt med lyse lukter og søte farger
i ilden og asken fant hun noe av seg selv
gled ikke bort når lydene fikk smak
tørr jord og størknet blod i munn
så rant alt over kanten og fuktet det som var dødt
opp av jorden ble det født
av meg og hun
så glad for at det var deg
som kysset min munn